Om å være sin egen beste venn

Er jeg klar over hvordan tankene om meg selv går eller hvilke ord jeg sier om og til meg selv i fellesskapet med meg selv og mine omgivelser? 
 Jeg har vært opptatt av dette i mange år, men er fremdeles elev i livets skole.

Et mantra jeg har levd med. så godt som hele livet, har sitt utspring i min oppdragelse og ikke minst Janteloven.
 «Jeg er god nok, jeg er vakker nok, jeg er klok nok, jeg er akkurat den jeg skal være, jeg fortjener å bli elsket, jeg fortjener velstand i livet mitt, jeg fortjener gode relasjoner, jeg er en god relasjon, jeg kan oppnå hva jeg vil, jeg tror på meg selv og min kapabilitet, osv», et fremmed tankegods for meg i store deler av livet.

Hvor ofte spanderer du på deg de gode tankene om deg selv? Evner du å framtenke deg selv, eller har du får vane å kritisere deg selv og så tvil om din kapabilitet? 
 Problemet med nedsettende tanker om oss selv, er at hjernen programmerer dem som en sannhet. Jeg har sjelden «heiet» på meg selv og tenkt at «dette klarer du Ann-Sophi», men ofte har jeg «heiet» på andre og inspirert dem til å tro på seg selv. Det har vært mer naturlig.

I dag er dette helt ubegripelig for meg. Hvorfor skal andre være viktigere enn meg selv? Hvis jeg ikke bryr meg om meg selv, vil ingen andre gjøre det heller, «simple as that». The Law of attraction er ufravikelig.
 Jeg har levd i årevis med nedsettende tanker om meg selv, uten egentlig å forstå hvordan dette har påvirket mitt selvbilde.

Når negative tanker blir en sannhet, er det slik man oppfatter seg selv og da vil også omgivelsene oppfatte oss slik. Det er som boomerangen, det jeg sender ut er det jeg får tilbake.

En god måte å endre på dette destruktive tankemønsteret er å skape bevissthet rundt at du ønsker å «framtenke» deg selv og skape en positiv holdning til den du er.

Jeg ble oppmerksom på dette destruktive tankegodset en gang jeg satt og bladde i et familiealbum som viste bilder fra noen år tilbake. Da slo det meg hvor vakker jeg syns jeg var den gangen og så kom jeg til å tenke på at jeg absolutt ikke tenkte slik om meg selv, den gangen bildet ble tatt.
 Da sank det innover meg og jeg ble rørt til tårer. Fra den dagen begynte jeg med å «framtenke» meg selv.

Jeg skapte bevissthet rundt det å tro på meg selv, jeg heiet på meg selv og jeg sluttet med å si JA når jeg mente NEI. Jeg sluttet å la andres forventninger styre meg. Jeg sluttet å forklare meg, hver gang jeg måtte «skuffe» noens forventninger.
 I begynnelsen var det både vanskelig og uvant, men etter hvert opplevde jeg dette fantastisk tilfredsstillende og hjertegodt.

Den gode følelsen jeg fikk inni meg hver gang jeg sto opp for meg selv, kan egentlig ikke forklares, den må oppleves. Jeg har ikke sluttet å heie på andre og ville vel, men nå heier jeg også på meg selv.

Det har vært en fantastisk lærerik og god reise som har gitt meg en indre styrke som harmonerer mer med den jeg er. Hva med deg? Er du din egen beste venn?