“My goal is not to be better than anyone else, but to be better than I used to be.”
– Wayne Dyer
Om å gi og ta imot
Godhet som gis uten forventninger om å få noe tilbake, er ubetinget godhet.
Det fyller oss med gode energier og det er oftest mer givende å være den som gir enn den som får. Godhet som gis med forventninger om gjengjeld, tapper oss for gode energier.
På samme måte er det med kjærlighet mellom mennesker. Når vi gir med hjertet, har vi ikke forventninger om gjengjeld. Det bare er sånn og faller seg naturlig. Det gir glede.
Den beste måten å gi på er nettopp denne, når hjertet inspirerer oss til å gi enten det er en
gave eller et klapp på skulderen, en klem, ett smil, eller ett blikk som lyser av godhet og hengivelse.
Du har sikkert kjent forskjellen på å gi en komplement som kommer fra hjertet, kontra en du sier barer fordi du føler du må for å være høflig.
Kanskje har du også kjent forskjellen på å gi en person en hjertelig god og varm klem, kontra det å klemme noen fordi du føler at det er forventet?
Kanskje har du også merket forskjellen av å gjøre noe for en person av hjertelig omtanke og for å vise at du bryr deg, kontra det å gjøre det med en forventning om at personen skal gjøre det samme for deg, eller like deg bedre?
Er du oppmerksom på hvordan du gir? Er det mest fra hodet (egoet) eller gir du mest fra hjertet?
Har du evnen til å ta imot, anerkjennelse fra andre for noe du gjør/er, som andre setter pris på? Evner du å ta imot gaver eller anerkjennelse fra andre uten å bortforklare eller forringe deg selv eller føle at du må gi noe tilbake?
Det er godt og det er lov føle seg vel når man får anerkjennelse eller bekreftelse på at man er god, fra noe utenfor oss selv, men er man avhengig av andres positive reaksjoner, da har vi mistet kontakten med vår kapasitet til å føle oss vel, uavhengig av andres reaksjoner. Hva med deg? Har du gjort deg noen tanker om dette temaet? Hører gjerne fra deg…
Kommentare