I mitt innerste rom

I mitt innerste rom

I mitt innerste rom har jeg en venn.

Hun hvisker til meg igjen og igjen. Jeg fornemmer et vink, noe vagt fra et bortgjemt sted.

En sitring, et streif, en intuitiv beskjed.

Men tiden strekker ikke til, jeg finner ikke sjelefred. Det er så mye jeg må, jeg har ikke tid akkurat nå! Jeg har ikke tid til å tenke eller lytte,

jeg har ikke tid til å vente, jeg må handle, være til nytte.

Slik blir en dag til uker, til måneder og år. Slik blir livet til, for hvert skritt jeg går. Fornemmelsen av henne, slipper aldri taket. Tålmodig og utholdende vender hun alltid tilbake.

Hun berører meg, stiller spørsmål, jeg ikke vil høre. Hun fremtvinger tanker om hva jeg bør si og gjøre. Jeg iler alltid videre, har ikke tid, ikke akkurat nå. Jeg skal nok, bare jeg blir ferdig med alle gjøremål.

Hvem er du, som søker min oppmerksomhet? Du som ikke viker for rustne argument. Hvem er du som stadig kommer med vink og råd, når jeg så sjelden stopper opp, for å høre på.

Hvordan kommer jeg til rette med alt, som jeg bare må?

Hvordan skiller jeg rett fra galt, hva gjør jeg nå? Som en dråpe i stormende regn, svever jeg hit og dit. Igjen og igjen flyr tiden fra meg, jeg strekker aldri til.

Urokkelig som et fjell, står du standhaftig i stormen. Du visker så stille, tiden flyr ikke, den kommer. En kosmisk gave fikk du fra kilden. Sansene dine er dører, nøklene til dem er viljen.

Sindig og klok er din velkjente stemme: «Du når fram ved å lytte, lære og glemme.» I stillhetens øye, skal du finne alt det du søker,

- så mye mer enn det du kan lese i bøker.»