Når jeg tenker litt dypere på dette innser jeg at sannhet rommer uendelig mye.
Som barn opplevde jeg at mor og far, tanter og onkler, besteforeldrene og søndagsskolelæreren satte rammene for min sannhet. Jeg blir glad i dag når jeg tenker på at jeg ikke alltid var enig med de voksnes sannheter.
Når jeg begynte å gå litt dypere inn i dette forstod jeg at folk flest har andre sannheter enn meg, noe vi ser veldig tydelig i rettssaler og ikke minst i politikken.
Min sannhet hviler på min personlige virkelighetsoppfatning.
Det var når jeg ble bevisst på at jeg hadde en EGEN SANNHET, at ting begynte å skje. Når jeg etter hvert innså at min sannhet er like ekte og sannferdig som noen andres, falt mange kilo av mine skuldre.
Jeg fant en trygghet i dette som gjorde noe positivt med mitt selvbilde.
Jeg følte meg tryggere og ble mer frittalende og komfortabel med mine synspunkter i diskusjoner med andre.
Å bli bevisst sin egen sannhet gjør noe med en på det indre planet. Man finner sin indre plattform, som igjen skaper balanse og ro. Dette påvirker v
idere vårt indre lys og hvordan omgivelsene oppfatter oss.
Forandringen skjer nesten umerkelig til å begynne med, men så en vakker dag blir man bevisst på det indre lyset som skinner og skaper slik glede. Å være bevisst min egen sannhet er nok for meg. Jeg trenger ikke å tilpasse meg andres sannheter, men respektere dem.
Da skjer det kvantefysiske bestående forandringer i kroppen og bevisstheten, som vi oppdager litt etter litt, alt etter hvor mye oppmerksomhet man gir seg selv, ens tanker og reaksjonsmønstre.
Dette er en vakker og inderlig prosess å leve og utvikle på det intuitive planet og så en vakker dag kan man med egne ord definere den for seg selv. Slik opplevde jeg dette, hvordan var/er din opplevelse?
Comments