Tenk, Jeg måtte bli 60 før jeg forstod helt hva dette handler om, egentlig.
Utfordringen har vært å finne viljen og styrken til å arbeide målrettet med meg selv og ikke gi opp når det stormer som verst. Det handler om å VILLE GJØRE, Ikke PRØVE å GJØRE og det handler om å tørre å feile og å stå i det, når det blåser opp. For er det noe som er sikkert er det at det vil storme, når du plutselig begynner å stå opp for deg selv. Jeg hadde kjempet min indre kamp i mange år. Det var en kamp om min oppmerksomhet og vilje til å lytte innover og følge hjertet mer enn hodet. Når jeg av og til gjorde noen tafatte forsøk på å mestre dette, var det alltid forbundet med tvil og en tanke om at jeg var på gyngende grund. Jeg var så redd for å mislykkes. Forstod ikke at det å «mislykkes» faktisk kan være en god læring.
Når beslutningen etter hvert tvang seg fram, etter mange år med underkastelse for egoet, var det ingen vei tilbake. Jeg merket ikke så mye selv til å begynne med. Var mest frustrert over hvor vanskelig det var å være bevisst mine tanker og handlinger hele tiden. Jeg var så vant med å si ja når jeg egentlig mente nei, og jeg var skikkelig god på å følge opp det jeg tenkte at var forventet av meg.
Jeg gikk ofte på limpinnen og sviktet mine gode forsetter og da var det viktig å ikke miste troen på at jeg besto testen neste gang jeg fikk muligheten til å øve. Jeg «mislyktes» hundrevis av ganger, fordi autopiloten var mer alert enn min bevissthet som hadde vært i tåka i så mange år.
Men øvelse gjør mester, og etter hvert ble den tyngende tåkedisen tynnere, og jeg både så og opplevde meg selv mer bevisst i min omgang med andre mennesker. Jeg ble tryggere og fant en indre tilfredshet som jeg tidligere ikke trodde var mulig for meg. Jeg har lært meg min sjels symbolspråk. I dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har full tillit til min tolkning av beskjeder jeg får til meg fra mine energetiske medhjelpere.
Da jeg etter noen år ble gjort oppmerksom på min forandring fra nære og kjære, ble jeg både stolt og glad og kunne innrømme overfor meg selv at jeg hadde kommet en bit på veien til å skape en opplevelse av harmoni i mitt indre. Det har kostet, men godfølelsen er større.
For meg har høyden av dette arbeidet vært å bli mer bevisst på mine tanker og reaksjonsmønster i mitt daglige liv. Gjennom denne bevisstgjøringen har jeg blitt bedre kjent med meg selv. Det var først når jeg begynte å handle i trå med dette som den gode lykkefølelsen innfant seg.
Det handler om å overstyre egoet, som gjerne dundrer på med fryktbaserte doktriner for å hindre oss i å gjennomføre positive forandringer. Jeg vet at mine tanker er energi som siprer ut til omgivelsene og at det jeg sender ut er det jeg får i retur. Jeg har et valg. Det er opp til meg. Min forløsning og vekst har kommet steg for steg, i takt med at jeg har blitt mer komfortabel med å lytte innover og ta hensyn til meg selv.
Hva med deg, står du opp for deg selv?
Comments