Om egenkjærlighet

«Du må elske deg selv!», sies det. «Den som elsker seg selv har nøkkelen til ekte fred og total lykke i livet.» -Nei, jeg må ingenting, tenker jeg trassig. Jeg kommer ikke til å klare det. Jeg orker ikke. Med en slik tankegang, har jeg allerede bestemt meg for ikke å lykkes. Egenkjærlighet har vært min «Achilles» i hele mitt voksne liv.

Å herremin- gi meg styrke!!! Tenk å skulle (seriøst) elske meg selv, min usikkerhet, skjoldet jeg skjermer meg med, mine til tider autistiske tendenser til renhet og orden, mine til tider kjappe fordømmelser av andre, min utålmodighet, min egoisme, min tilbøyelighet til alltid å synes som andre for enkelthetens skyld, mine baksnakkelser, for ikke å snakke om å skulle, måtte, klare å elske denne kroppen, dette utseende, denne personligheten. Nei og atter nei, det lar seg bare ikke gjøre.

I årevis lot jeg som ingenting. Etter hvert ble den iherdige bankingen på hjertedøren så smertefull at det ikke lenger var mulig å holde tilbake. Stemmen fra mitt indre ble nærmest høylytt og jeg kunne ikke lenger stenge den ute. Innimellom gjorde jeg noen iherdige forsøk på å bli et bedre menneske, men det ble fort skrinlagt, da tålmodigheten med meg selv ikke strakk til. Jeg overså alle mine behov som hadde kunnet styrke min helbred. Jeg overså min spiritualitet og indre stemme.

Jeg så ikke på meg selv som en person som var verdt noe som helst, jeg bare var til lags. Jeg så ikke kroppen min som noe guddommelig og hellig, som en fantastisk intelligent del av meg som higet etter min kjærlighet og oppmerksomhet. Det jeg tenkte om meg selv er ikke noe jeg vil beskrive.

Til slutt ble jeg syk og tvunget inn i en periode der jeg fikk tid til å reflektere. Når jeg innså hvordan jeg hadde mishandlet meg selv, kom sorgen veltende som en tsunami. Jeg gråt et hav.

Jeg bad universet om å sette meg i vanskelige situasjoner, slik at jeg fikk muligheten til å praktisere og bevise overfor meg selv at jeg taklet utfordringene med å ta vare på meg selv. Jeg ble i aller høyeste grad bønnhørt. Det gjorde til tider grusomt vondt i selvtilliten.

I ettertid ser jeg at alle anstrengelser har vært og er til mitt høyeste gode. Jeg har lært å heve meg over overbevisningen om at alle andre er verdt mer enn meg og at andres behov er viktigere enn mine.

Endelig har jeg forstått hva det betyr å elske den jeg er. Jeg er fortrolig med mine gode og mindre gode sider. Det er ikke for pyser, men uten denne bevisstheten ville livet vært meningsløst. Uten denne kampen og overvinnelsen av frykt, skyld og skam, ville livet vært meningsløst.

Selv om jeg fremdeles kommer ut av sporet iblant, så lar ikke den indre stemmen meg leve lenge i synden. Tankene mine avgjør hvordan jeg opplever meg selv og andre. Det jeg fokuserer på er det jeg får. Det er alltid opp til meg.

Hva med deg?